mandag 28. februar 2011

Ta vare på andre...

Kveldens tanker går til en mor jeg hørte om for lenge siden. Hun har en voksen sønn. Han lider av schizofreni. Denne tilstanden kan kontrolleres bra med medisiner. Det finnes mange grader av schizofreni. Er man heldig kan man i dag kan man leve tilnærmet normale liv med rette medisiner og tett oppfølging. Denne moren skulle ønske at sønnen heller hadde kreft, fordi det ville ikke vært så pinlig å si det til venner og naboer. Dette får meg til å lure på hvorfor psykisk lidelse fortsatt er tabu ett tiår ut i 2000? I 2001 ville 52,4% av Norges befolkning få en slik lidelse i løpet av sitt liv. Hadde det da ikke vært litt ok om dette var allmenn akseptert, så i stedet for å kjempe mot andres fordommer og frykt, kunne all energien blitt brukt på å bekjempe egne demoner i stedet? Terskelen da ville gjerne ikke vært så høy for å søke hjelp for sine problemer og man ville muligens fått tatt det ved roten, før problemet ble et kullsvart tannbefengt monster som konsumerer en fra innsiden. Ingen kan styre hva man vil oppleve i livet, men man styrer selv hvordan man velger å håndtere det. Vi kjenner alle noen, en klapp på skulderen kan være en god trøst og løse opp på skamfølelsen.

2 kommentarer:

  1. smart sagt :) ja rart at det er så tabu,men er enklere en ein trur å se hvem som sliter med forskjellige ting en man trur

    SvarSlett
  2. Desverre så er det fortsatt sterk stigmatisering når det kommer til psykisk helse. Er ikke noe problem som du sa å si at en i familien din eller deg selv har synlige fysiske skader. Men er det en psykisk lidelse inne i bilde, så blir andre mennesker, spesielt de som ikke ser lengre enn nesetippen rett og slett redde. Det er ikke nok informajon liggende løst der ute og det er altfor lite tiltakslyst i menneskets natur å lete frem informasjon og sette seg inn i andres "normale" liv. Er ikke det at det er tabu...it`s pure fear...det er skummelt å sette seg inn i psykiske problemer. Det kan smitte. Og mange ganger kan det nok gjøre det også. Du har jo såkalt hypokondere. Og er det en hypokonder som setter seg inn i det, så kan jeg forstå at det er skummelt. Vi har nok med de som faktisk har mentale lidelser om ikke wanna-be mentale også skal begynne å sette spor i det daglige. Jeg tror at uansett, hvis noen føler det er tabu, så har de selv satt seg i den situasjonen at det kan ikke snakkes om. Det beste for alle er ¨si at sånn er det bare. Take it or leave it. JEG GÅR TIL PSYKOLOG OG TAKK GUD FOR DET!!!!!!!!!!!! Det gir meg ihvertfall en fair sjangse til å leve blant de "normale"

    SvarSlett