Kan lykke være hverdagen?

I blant tar jeg meg selv i å se på alle menneskene som traver rundt med dype stress rynker i pannen for å rekke over alt som skal gjøres. Streber etter å oppnå suksess, sette fotspor i historien, utrette mye. Bruker all tid på å gruble over hva andre måtte tenke om en, hvordan man skal kunne tjene enda mer penger eller bli mest populær på jobben eller blant venner.
Mens man sitter å funderer over alt dette og legger planer, går dagene. Man venter på at livet skal begynne og alt skal bli bra når.... Plutselig, over en kopp kaffe on the go, oppdager du at alle dagene som har gått, mens du ventet på at det skulle bli så bra, er selve livet og du sår der og lurer på hva som skjedde.
Jeg har mer enn èn gang sagt til meg selv, alt ordner seg når... alt blir bra bare... Jeg burde gått videre på skole, jeg burde blitt designer, flyttet utenlands, fått meg et kjent navn..... Men poenget er at jeg er lykkelig sånn det er nå! Med kun en utdannelse fra videregående, en god jobb, men overhodet ikke det jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med. Et helt plain life. Selv om det er et ulidelig prosjekt hver morgen å velte seg ut av senga, er morgenen velkommen og jeg gleder meg til dagen, selv om  den er helt ordinær og grå. Hverdagen er så vanlig så det går an å få den. Det som forundrer meg er at jeg trives så utrolig godt med det. Vite sånn noen lunde hva dagen bringer gir en god trygghet og jeg vil faktisk ikke bytte det vekk. Nå ser man jo selvfølgelig bort i fra alt av fanterier som kan dukke opp i løpet av 24 timer til glede og muligens frustrasjon for andre. Fargene til hverdagen må man nemlig sørge for selv. Fargelegger man omgivelsene mye nok vil man allikevel bli lagt merke til i mengden og skrive seg inn i historien på andre måter.
Jeg tror konklusjonen min med dette er at , ihvertfall jeg trenger ikke å oppnå all verdens store ting for både å være glad og lykkelig. Man må bare finne de små kuriositetene i gråheten som lokker smilet fram.