Stormen

Hun sitter på senga si. Beina er trukket godt opp under henne, fingeren følger mønsteret i sengeteppe. Ute skinner sola.  Alt er stille. Ikke fuglene synger en gang, men det er på utsiden. På innsiden er det bråk, kaos. Tankene raser som den villeste vinterstorm. En storm som aldri løyer.  Den river og sliter i henne prøver å  slå henne til vrakrester. På utsiden er det ikke en krusning å syne. Hadde bare noen kunnet se stormen på radaren sin. Bare èn person ta tak i henne og si, hei, det kommer til å løye. Etter regn kommer alltid sol. Jeg lover jeg skal ri stormen av med deg. Skal holde deg fast så du ikke drukner, men du må svømme selv. 

Hun reiser seg fra senga. Beina føles som gelè. Ustøtt går hun ned trappa, sola svir i de tørkede tårene på kinnene.  Menneskene  hun passerer på veien  ser ingenting galt. De hører ikke vinden som uler. Enser ikke bølgene som slår. De ser ei bestemt jente på vei mot skogen.

Hun begynner å løpe, prøver å løpe fra orkanen som bygger seg opp.  Vil ha blikkstille vann. Hun kan ikke huske når det sist var fred, er så sliten av å sloss for å holde hodet over bølgene. Det er ingen redningsbøyer i sikte å klamre seg fast til. Hun suser oppover gjennom skogen. Det blir større avstand mellom trærne. Hun setter opp farten, stien tar slutt og hun tar sats. Sakte blir det stille. Ikke en krusning er igjen. Stormen har lagt seg. Etter regn kommer sol.