Time for ink

Jeg ble litt påske inspirert og bestemte meg for litt selvpining ved legge meg under nåla. Planen var egentlig noe i nakken, men plutselig en dag plumpet den geniale ideen med fot tattoo ned i skallen min. Man må aldri høre på slike ideer. UANSETT hvor gode de høres ut. Siden håndleddet allerede har fått litt blekk og det ikke var særlig vondt tenkte jeg at oppå foten kunne ikke være så ille heller. Er det mulig å ta så mye feil? Halvannen time med tilnærmet dødskramper var imidlertid kunststykket ferdig og jeg var i himmelen! Det er den nydeligste lotusen som har fått æresplass på foten min! I denne lykkerusen skulle jeg igjen ta veldig feil. Jeg trodde nemlig at smerten var over for denne gang, men etter en fuktig bytur med så godt som maraton gåing er den stakkars foten like hoven som en Frogner frue. Akkurat nå humper jeg rundt på lånte krykker og min beste venn i skrivende stund er en pose frossen amerikansk blanding... Hva er det man ikke gjør for skjønnheten? Uansett hvor fælt vondt det er så er det verdt hver eneste smerte rykning. Jeg simpelthen elsker lotusen med de vakre perfekt klare fargene. Min gode tattoo artist venn har gitt meg en bit av sin egen kunst jeg vil verdsette for alltid og den hyggelige grillfesten etterpå vil jeg huske hver gang jeg ser ned på venstre foten min.

Det eneste som uroer meg litt er at høyrefoten er dypt misunnelig og krever sitt eget blekk.... sukk... det blir nok en ny runde selvpining, men ikke i morgen.